Da jeg føler behov for å forsvare meg mot de usanne anklagene, tilbakeviser jeg nå noe av Irene Hovs uetterrettelige virkelighetsfremstilling. Her om publisering av henleggelsesmeldingene, som utelukkende gjøres for å sjikanere og ødelegge mitt omdømme: de ble omgjort kort etter den første publiseringen på bakgrunn av «anmeldelsens innhold og dens forhistorie» og at sakene ikke var etterforsket.
Eventuelle tyveri av kjærester er fortsatt ikke straffbart i Norge. Det er heller ikke mitt ansvar at hennes skifteoppgjør er uavsluttet fordi hennes eks-mann skal ha kastet det.
Irene Hov har flere ganger lovet å publisere opptak av en samtale med en sakkyndig psykolog. Irene Hov sendte meg opptaket 21.10.2009. Opptaket avslører hvorfor Irene Hov er opptatt av å stemple meg som utilregnelig, selv om hun vet bedre enn noen at dette er usant.
For enkelhets skyld nummeres påstandene. For å imøtegå (de forventede) anklager om at jeg «redigerer» som i «jukser»: nummerering er lagt inn av MEG for oversiktens skyld.
Irene Hov skriver på sin blogg:
- I 2012 hadde jeg levd med alvorlig personforfølgelse i over to år. Jeg fikk ikke hjelp av politiet for å stanse Kristin Bruun.
- Som siste utvei – publiserte jeg politiets henleggelse på Facebook for å advare mine venner:
Påstandene er usanne:
1. Jeg har aldri forfulgt Irene Hov, derfor har hun ikke gått til motsøksmål.
Et motsøksmål forutsetter rettens vurdering av fakta.
Irene Hov ble favorisert av dommer, unnskyldt og bortforklart. Dommer så raust bort fra fakta og stemplet meg som en «Irene Hov Light» i tråd med Irene Hovs egne, udokumenterte påstander. Implisitt i dom står det flere steder at dommer har valgt å se bort fra fakta: «det synes som om» oppi klager på at det er mye dokumentasjon. Dom falt på rekordraske tre dager.
I Irenes sted hadde jeg ikke åpnet en hetsblogg for å videreføre og utvide konflikten:
2. Retten viser videre til at den løpende kommunikasjonen om og mellom partene på en eller annen måte måtte få sin avslutning, og retten har forståelse for at det ble valgt rettslige skritt.
(20.11.2015, 14-131677TVI-NERO)
Hvilken dag er det i dag …?
Irene Hov påstår at hun publiserte den viste henleggelsesmeldingen 23. januar 2012. Det er usant. Dato for denne publiseringen står i filnavnet: 09.05.2012. Det er nesten fire måneder senere enn det hun påstår. Hvorfor er det viktig?
Jo, fordi statsadvokaten og Follopolitiet hadde omgjort henleggelseskoden to måneder før republiseringen, 21.03.2012:
«Den aktuelle anmeldelsen har ikke vært etterforsket; eksempelvis er anmeldte ikke innkalt til avhør. Sett hen til anmeldelsens innhold og dens forhistorie er det forsvarlig av Follo politidistrikt å la vær å etterforske saken. Det mest naturlige henleggelsesgrunnlag er således at det ikke er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold (kode 106), jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.
På denne bakgrunn endres grunnlaget for henleggelsesbeslutning som nevnt.
Anmeldte og klager underrettes om avgjørelsen, som ikke kan påklages videre»
(Statsadvokaten, 21.03.2012)
Irenes mange republiseringer har derfor utelukkende vært ondsinnet og for å skade.
9. mai 2012 hevnet hun seg på meg fordi noe hun gjorde mot andre slo kraftig tilbake på henne.
Hver gang Irene Hov publiserer henleggelsesdokumentene, er hensikten ondsinnet og for å skade meg:
Irene Hov anmeldte meg for forseelsessaker, altså forhold som løses med bøter. Det er tvilsomt om politiet noensinne før eller etter har innhentet en primærpsykiatrisk vurdering uten observasjon av «observanden» – i en forseelsessak.
Politiadvokat Marthe Gaarder i Follopolitiet skapte politihistorie, likeså politiadvokat Knut Inge Stavang.
Sakene ble aldri etterforsket, jeg fikk aldri forklare meg og gjendrive de spinnville anklagene. Irene Hov har lenge visst at sakkyndige undersøkelser forutsetter deltakelse av observanden, og at de ikke brukes i forseelsessaker med mindre man har uvenner i politiet som vil skade ens omdømme.
Irene visste bedre enn noen hvem som var min uvenn:
Irene Hov er saksøkt for sine offentlige publiseringer av hetsen og sjikanen av meg, hvilket dommer bekreftet:
«At ytringer på Facebook og andre sosiale medier og plattformer anses som offentlig, er ikke bestridt.»
(14-131677TVI-NERO, s. 7)
Irene Hovs advokat påstår at publisering til hennes 3221 «venner» samt et uspesifisert «nettverk» (Facebook-grupper, blogg og Twitter) ikke blir «lest av noen utenfor den innvidde krets av folk saksøker var i konflikt med.»
«Utsagnene er fremmet kun til saksøktes venner og nettverk som saksøker lang tid i forkant hadde kontaktet med negativ informasjon om saksøkte»
(14-131677TVI-NERO, s. 5)
Jeg aner ikke hvem som er i Irene Hovs venne- og nettverk, og ønsker ikke å vite det heller: jeg vil ha et liv uten Irene Hov.
Jeg har tatt henne til retten for å få fred for henne, siden hun ikke klarer å la meg være:
Ironisk nok kjenner jeg ikke verken «vennene» eller «nettverket» til Irene Hov, og har gått ut fra at fravær av slike er årsak til at hun forfølger meg i mine nettverk, sjikanerer mine venner og bekjente, samt oppsøker dem for å «advare» mot meg. Og at hun publiserer alle sine mest ondsinnede angrep offentlig.
(Seriøst: skal jeg «advare» mot folk jeg kjenner diagnosene til? Skal du? Jeg sier nei.
For alt du vet, kan jeg sitte på informasjon om Irene Hov som jeg av hensyn til personvernet ikke ønsker å offenliggjøre. For alt du vet, kan denne informasjonen oppklare saken.)
Irene Hov og hennes advokat bekrefter at hun har innviet «en krets» i forfølgelsen av meg. Den for meg ukjente Kjetil Thues republisering av Irene Hovs uriktige og ærekrenkende anklager mot meg i organisasjonen «Mannsforum.org» understøtter dette faktum. Siden jeg ikke kjente til gruppens eksistens, ble jeg overrasket over å lese at jeg har kontaktet medlemmene om Irene Hov. Usannhetene i Kjetil Thues innlegg vil jeg komme tilbake til. (Forholdet anmeldes.)
Jeg har aldri forfulgt Irene Hov eller noe annet menneske. Det er derfor ikke dokumentert noen forfølgelse fra min side.
Advokaten bekrefter at Irene Hov fremsetter ærekrenkende påstander om meg for å hevne seg: «Det vises til reglene om provokasjon og retorsjon». Problemet er at det ikke behov for retorsjon fra hennes side, som vist, og som omtalt i dommen. De eneste eksemplene som dommen viser til, er hennes offentliggjøring av mine private forhold, og min henvendelse til hennes angivelige kjæreste som er uriktig fremstilt. Disse vil jeg komme tilbake til så lenge hun selv lar dette ligge på bloggen sin. Det handler ikke om retorsjon, men rett og slett mitt behov for å ta til motmæle og korrigere de usanne anklagene.
Det er et faktum at Irene Hov heller ikke tillater mine tilsvar på bloggen hun opprettet etter at dom falt i saken.
Som nevnt over, innrømmer Irene Hovs advokat at hun forfølger meg med publisering av de ugyldige henleggelsene for å kontrollere hva jeg ytrer. Hun utøver sin kontroll på andre måter også, og det vil jeg komme tilbake til om hun ikke slutter med sine uønskede publiseringer om meg. Jeg overveier å dokumentere at hun ikke utøver retorsjon, men at dette er forfølgelse i ren skadehensikt.
Offentlige eller private brev?
På bloggen anfører Irene Hov at henleggelsesmeldingene hun publiserer for å ærekrenke og frata meg andre menneskers tillit, er private brev til henne. Hun påstår at dokumenter hun sender rundt til sitt «nettverk» for offentliggjøring, er private dokumenter. I dette tilfellet var det hennes samarbeidspartner Rune Fardal som avsporet en debatt med å dele de angivelig private brevene han hadde fått av Irene Hov:
(Rune Fardal måtte slette tweeten i forbindelse med søksmålet som jeg vant:
https://twitter.com/RuneFardal/status/506116580439494656)
Advokat Jon Wessel-Aas reagerte momentant:
«Du, @RuneFardal, beveger deg langt utenfor både lov og etikk, som kvakksalver-«psykologstudent»
(https://twitter.com/jonwesselaas/status/506840065952460800)
Rune Fardal lot som om han ikke forsto hva Wessel-Aas mente:
«Kvakksalver? Brudd på lov og etikk? Dette må du forklare nærmere for alle.»
(https://twitter.com/RuneFardal/status/506848898338816000)
Jon Wessel-Aas svarte med å lenke opp til Rune Fardals tweet: «@RuneFardal Ett eklatant eks: https://twitter.com/runefardal/status/506116580439494656 …«
(https://twitter.com/jonwesselaas/status/506856310189883392)
Irene Hov har gjennom lengre tid sjikanert den kjente advokaten som hevn fordi han reagerte på forfølgelsen av meg. De anklager ham uriktig for å ha publisert det Irene Hov nå har fått for seg at er hennes «private brev», der hun påberoper seg offerrollen:
Irene Hov delte sine «private brev» med flere for at de skulle publisere dem – med forklarende tekst. De ble en trio som forentes i forfølgelsen av meg. Jeg hadde det bare jævlig, og jo verre jeg hadde det, jo mer frydet disse tre seg:
Hvem har jeg saksøkt?
Disse tre personene er de eneste personene jeg har saksøkt. For å sverte meg påstår de at jeg har saksøkt politiadvokaten som sto for innhentingen av den lovstridige rapporten som lå til grunn for henleggelsesmeldingene, men det har jeg aldri gjort.
For dummies:
En politiadvokat er ikke en privatperson, men en representant for Staten. Staten er ikke en fysisk person. Privatpersoner kan ikke avgjøre straffesaker.
Søksmålet kom aldri opp for retten. Det endte i en skikkelig krangel med Follo tingrett om hvem som var saksøkt.
Dommer i Follo tingrett skrev at jeg i prinsippet bestemte hvem jeg hadde saksøkt, Staten ved Follopolitiet eller en privatperson, men Follo tingrett bestemte allikevel at jeg hadde saksøkt en privatperson for handlinger kun representanter for Staten kan utføre på vegne av Follopolitiet.
Jeg svarte nokså sarkastisk at privatpersoner ikke representerer Staten, at privatpersoner ikke kan avgjøre straffesaker, og at privatpersoner ikke representeres av Regjeringsadvokaten.
Etter dette sluttet Regjeringsadvokaten å titulere seg som det, domstolen og Regjeringsadvokaten skrev konsekvent at jeg hadde saksøkt en privatperson. Min egen advokat begynte også å skrive det etter et telefonmøte med domstol og motparten, så jeg informerte ham om at jeg hadde mistet tilliten til ham, og at jeg vurderte å klage på ham. Han trakk seg umiddelbart fra saken, og jeg fortsatte uten prosessfullmektig, og uten å komme noen vei.
Irene Hov og hennes medhjelpere bruker også dette mot meg, uten å forstå at de avlører seg selv mer enn meg. Om det skulle bli nødvendig, alså om hun ikke slutter å skrive om meg, vil jeg utdype dette nærmere.
Jeg vil bare ha et liv uten Irene Hov. Det betyr at jeg har andre ting jeg ønsker å bruke tiden på enn å forsvare meg mot hennes forfølgelse via blogg fordi hun ikke er ryddig og ærlig nok til å åpne for tilsvar på bloggen sin.
Dommen fra Nedre Romerike tingrett fastslår at Irene Hov har publisert (altså offentliggjort) brevene en rekke ganger, både selv og via andre. Brevene omhandler udokumenterte påstander om min mentale helse, og har ikke noe i det offentlige rom å gjøre. Irene Hov unnlater omhyggelig å offentliggjøre statsadvokatens omgjøring:
«Den aktuelle anmeldelsen har ikke vært etterforsket; eksempelvis er anmeldte ikke innkalt til avhør«, og «Sett hen til anmeldelsens innhold og dens forhistorie er det forsvarlig av Follo politidistrikt å la vær å etterforske saken. Det mest naturlige henleggelsesgrunnlag er således at det ikke er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold»
(21.03.2012)
Dommer skriver:
«Statsadvokaten omgjorde den 21. mars 2012 henleggelsen, ettersom henleggelse på grunnlag av tvil om tilregnelighet formelt forutsetter etterforskning i saken.»
(14-131677TVI-NERO, s. 3)
Private brev i det offentlige rom
Jeg mottok likelydende brev som Irene Hov fra statsadadvokaten, og har valgt å ikke publisere dem. Hvorfor? Fordi dette ikke har offentlig interesse, og ikke hører hjemme i det offentlige rom. Det har aldri vært grunnlag for tvil om min strafferettslige tilregnelighet. Spørsmålet om det er ikke et tema i det offentlige rom.
Henleggelseskoden er brukt som del i den alvorlige konfikten jeg har hatt med Follopolitiet siden 2000.
«Det vises også særlig til at det anføres i stevningen s 2 at det “ er en vedvarende konflikt” mellom saksøker og Follo politidistrikt. Dette understøttes også av den vedlagte dokumentasjon.»(20.03.2012, 11-187896MED-FOLL)
Henleggelsesmeldinger som hatprat
En av Irene Hovs «venner» eller «nettverk» sier det slik:
«Hvis noe står i et offentlig dokument, så er det jo den instans som har utstedt det som må anlegges sak mot.
‘Tvil om tilregnelighet’ kan bety så mangt, alt fra å være beruset til ¨ha fått et illebefinnende. Så lenge som det ikke er foretatt en helsemessig vurdering, så er det hele bare spekulasjoner. Et sånt dokument har ikke noe med en persons tilregnelighet å gjøre.
Personen er heller ikke dømt for noe straffbart, men egentlig bare sjikanert eller trakassert av politiet.
Det er en form for hatefulle ytringer fra politiet, synes jeg. Slikt noe er ikke noe å nyttegjøre seg av for andre, synes jeg, fordi ingenting er bevist om tilregnelighet el.a.»
(23. november 2015)
Irene Hov burde lytte til sine utallige venner og nettverk.
Din kommentar: