Da Irene Hov mottok dom av 20.11.2015, startet hun en egen Kristin Bruun-blogg. Bloggen er uten kommentarmulighet, så de som henges ut med grovt ærekrenkende påstander får ikke anledning til å gi tilsvar. Hun går langt  for å spre bloggen: den indekseres av søkemotorer og hun sprer den over alt hvor hun kan komme til.

Hun som foregir å være forfulgt, forfølger sine ofre mens hun snur virkeligheten på hodet. Jeg gjenåpnet denne bloggen 06.02.2016 for å imøtegå den da tre måneder lange forfølgelsen. Så stengte jeg den på eget initiativ 11.01.2017, og gjenåpnet den i juni 2019.

Dommen Irene ikke publiserer, stempler oss som like gode. Akkurat som Irene selv gjorde da vi var venninner.

Irene Hov påstår offentlig at jeg har saksøkt tre personer.

Allikevel påsto hun overfor retten at jeg hadde anlagt så mange grunnløse søksmål at det betydde at jeg ikke var prosessdyktig. Saken måtte derfor avvises,  skrev hennes prosessfullmektig. Jeg var så alvorlig psykisk syk at jeg trengte verge, skrev hun – og anla enda et søksmål mot andre.

Irene Hov sitter på dokumentasjon av at jeg er mentalt frisk, og med gode kognitive evner. Som vanlig ble det ikke oppdaget noe påfallende ved meg. Ingen har noensinne gitt meg diagnose.

Allikevel krevde Hov fremleggelse av alle kjennelser i alle saker jeg har vært involvert i for retten de siste ti år.

Irene Hov ble rasende over at jeg ikke en gang var i nærheten av hennes egen lange historikk: hun var den første privatpersonen jeg saksøkte, ikke den tredje, hvilket hun selv dokumenterte 13.09.2014.
Prosessvarselet er datert 02.07.2014:

Irene Hov engasjerte to personer til forfølgelsen av meg, og de ga seg dessverre heller ikke uten kamp. Hun publiserte derfor prosessvarselet hun hadde fått to måneder tidligere hos den andre personen jeg saksøkte.

Hovs konfliktnivå er kjent, og bekreftes av hennes vedvarende skriverier om meg. Her Monicha Nyhuus Aas som har notert seg visse mønstre, selv om hun ikke er noen  Bruun-fan.

Irene Hov er angivelig «forfulgt»

I retten og siden på bloggen påstår Irene Hov at jeg oppsøker «vennene» og «nettverket» hennes, og skriver negative ting  om henne til dem. Det er omvendt. Det er Irene Hov som har regelrett kartlagt mitt liv, min familie, min kjærestehistorikk, mine venner og bekjente, mine arbeidsforhold, og dratt dem inn i sin forestillingsverden. Ingen av oss har noen rolle i den åpenbart psykisk syke kvinnens liv, men hun drar oss inn i alle sine nederlag.

Til politiet og på nett påstår hun at jeg er Norges verste netthetser (i siste kjente anmeldelse, hun kunne bare ikke dokumentere det denne gangen heller, og det er jo pussig). Videre skal jeg ha publisert sensitiv informasjon om henne. Det mener jeg bestemt at jeg ikke har gjort. Irene har i mange år skrevet om at en sakkyndig psykolog vurderte at hun har en alvorlig personlighetsforstyrrelse.

Dommen omtaler min kontakt med en eneste person: den angivelige kjæresten som jeg ble anmeldt for å ha stjålet. Om jeg så skulle ha fremsatt ærekrenkende påstander om Irene Hov overfor ham, er ikke dette å sammenligne med å sverte noen offentlig, enten det er for ens 3261 «venner», eller i «full offentlighet».

Domstolen presiserer dette i Marcela Molina-saken, som ble prosedert av Irene Hovs advokat Ole Gramstad-Jensen:
» Videre finner retten at flere av karakteristikkene av Molina er over grensen for hva som straffefritt kan framsettes offentlig. Retten slår også fast at det å skrive ting på sin facebook-konto med 420 venner klart er å anse som et offentlig utsagn.»

I den grad jeg har kontaktet «nettverket» til Irene Hov, er det for å imøtegå hennes grove, ærekrenkende påstander som påvirker deres oppfatning av meg. Jeg har aldri kontaktet noen andre enn dem som deltar i forfølgelsen av meg, for å korrigere deres uriktige oppfatning av meg. Det mener jeg at jeg er i min fulle rett til, når jeg nektes samtidig tilsvar hos Irene Hov.

Alle som forsøker å påvirke henne til enten å slutte å skrive om meg, siden jeg ikke kan forsvare meg, eller som tar avstand fra at hun gjør det, blir blokkert. Og kastet ut fra grupper hvor Irene Hov sprer usannhetene og krenkelsene sine. Som denne personen som tillot seg å stille spørsmål ved Irene Hovs påståtte «informasjon» om meg. Irene Hov innrømmer også her at jeg ikke plager henne:

Irene Hov har aldri opplevd at jeg kontakter hennes «nettverk» når hun unnlater å skrive om meg. Dette innrømmet hun selv i en diskusjon jeg ikke kunne delta i, fordi Irene Hov hadde misbrukt admin-rollen og uten grunn blokkert meg fra gruppen noen dager tidligere.
Allikevel fikk hennes Bruun-besettelse henne til å trekke meg inn i tråden. Som vanlig angrep hun en person fordi vedkommende etter Irene Hovs oppfatning var min venn. At hun tror folk er venner med meg, får henne til å se rødt. Det er nokså spesielt.

I følge Hov hadde hun ingen konflikt med meg, og hun hadde ikke hørt fra meg siden 2009. Samtidig påsto hun at jeg fulgte etter henne over alt. Den logiske brist er åpenbar.

Samme dag var hun ærlig nok til å avsløre hvor langt hun går i sin forfølgelse av meg. Et tips til  Irene Hov er sjekke om påstanden om at ignorering av «hurpa selv» trigger annet enn det samme tilbake. Hun fikk sjekket dette da vi lyktes å få henne til å inngå en kortvarig «fredsavtale» i januar 2015. Jeg omtalte henne ikke, men blomstret i perioden med fred, tegnet og koste meg med familie og venner. Da hun ensidig brøt avtalen ble mitt liv igjen til et helvete.

Irene Hov skred til verket med å «stanse denne galskapen en gang for alle»: nå kom torpedotruslene. Hun har tidligere truet folk med dette, og det eneste vitnet som turte å stille opp, skulle ha fortalt noe om dette. Det druknet i hva hun sendte NAV om meg i hennes bidragssak.
For ordens skyld: Irene Hov og jeg har ikke noen bånd til hverandre utover hennes – ja, du skjønner, så hva jeg gjør i en bidragssak hun er part i, er uforståelig.

Irene Hov overvåker

Irene Hov har kartlagt og kontaktet mitt nettverk: min familie, mine venner og kjente, det hun tror er mine arbeidsgivere med flere. Hun har ved flere anledninger publisert dokumentasjon på dette. Jeg tolker det som Irene Hovs måte å vise at hun har kontroll  fordi hun vet «alt» om meg. For meg er dette tegn på at Irene Hov er alvorlig psykisk syk. Dette er forøvrig andre gang at jeg kommenterer hennes mentale helse offentlig. Første gang var høsten 2015, hvor jeg henviste til hva hun selv har skrevet at den sakkyndige psykologen har uttalt om henne.

Kontakten med «den stjålne kjæresten» korrigert

Dommen henviser hovedsakelig til min mail-kontakt med den angivelig stjålne kjæresten til Irene Hov, og påstår at jeg overfor ham skal ha fremmet lite hyggelige påstander om Irene Hov:
«Etter samme hendelsen (episode 7. april 2010, red.) tok Bruun kontakt med i hvert fall (den stjålne kjæresten), en nær venn av Hov, hvor hun fremsatte en del ufordelaktige påstander og informasjon om Hov via et vedlegg som var vedlagt korrespondansen.»

Dette har Irene Hov selv vært så vennlig å dokumentere at er feil. Her er skjermdumpen Irene publiserte av min faktiske henvendelse til mannen 28. april 2010:

Dommen – uriktige fakta

Jeg er misfornøyd med dommen, fordi dommer har utelatt de referansene hun selv skrev ned, som viser at jeg har gått langt for å få til løsninger med Irene Hov. Blant annet avviste Irene Hov forsøket på å løse konflikten i Konfliktrådet i februar 2011.

Dommer noterte henvisningene til Irenes eget prosesskrift, hvor jeg ga sterkt uttrykk overfor den angivelig stjålne kjæresten at jeg IKKE ønsket informasjon om Irene Hov på noe vis, fordi jeg ønsket meg et liv uten henne. (Jeg ser behovet for en egen post om den kontakten.)

Ikke tilsvarsmulighet – grovt krenkende

Det må være toppen av ensomhet når man omtaler Internett som «min sfære», og «mitt nettverk». Publiserer du ting offentlig, er det tilgjengelig for enhver som har tilgang til nettet.  Dette forklarer i hvertfall hvorfor Irene Hov forfølger og trakasserer alle hun ser at eller tror er venner med meg. I motsetning til henne har jeg ekte venner, ikke ser ikke hele Internett som «min sfære»:

Irene har helt rett i at hennes «opplysning» av verden koster samfunnet både økonomisk og med ressurser.
Jeg vil saksøke henne inntil jeg får fred for henne.
Det er for galt at ikke politi og psykiatri har tatt ansvar, men siden virkeligheten er som den er, må man sette alt inn på søksmål. Irene Hov gir seg ikke når hun får beskjed om hvor uønsket hun er i andres liv, hun limer seg på. Virkeligheten omskrives systematisk.

Siden denne posten ble skrevet, er Irene Hov blitt saksøktav den andre av oss tre hun hovedsakelig forfølger, og har ifølge egne skriverier pådratt seg en million kroner i saksomkostninger og erstatning. Hun har publisert at flere av dem hun forfølger og sjikanerer, vurderer å saksøke henne. Flere har også uttrykt privat at de vil saksøke henne for hennes sjikane og forfølgelse, og har også tatt skritt for å gjennomføre dette.

Et liv uten Irene Hov

Jeg var villig til å la dommer Anja Bechs inkorrekte saksfremstilling stå, bare jeg kunne få fred for Irene Hov: mitt mål er som i de foregående seks år å få et liv uten Irene Hov. Det har så langt vist seg umulig. Hennes uthengning av en rekke mennesker i bloggen, bekrefter at det ikke spiller noen rolle hva du gjør, alt som betyr noe, er Irene Hovs relasjon til deg.

Har hun beundret deg som hun gjorde med meg, vil du neppe bli tilgitt om du gjør som jeg da jeg ikke orket mer, og konfronterte henne med min bekymring. Min handling hadde til hensikt å frata henne lysten til å ha mer med meg å gjøre, og det viste seg å være en katastrofal feilvurdering. Hun ble besatt av meg i stedet for å miste interessen.

Irene Hov ble beskrevet som besatt av hevntanker. Min erfaring er at hun ikke klarer å slippe taket når hun oppfatter at hun blir kritisert eller avvist. Jeg gjorde begge deler, og har fått min straff for det: de seks årene etter har vært et helvete.

Irene dukker opp som troll i eske når man glemmer henne, og krever å få en plass i livet til den hun forfølger. Det er alltid noen hun forfølger, hun er alltid offeret, og det er alltid «nødvendig» at hun «opplyser», sjikanerer, lyver om og dermed stort sett ærekrenker noen. I følge Irene Hov.

Stort sett har jeg valgt å tie og tåle, og leve med løgnene og baktalingen jeg ikke kjenner til under mottoet at det jeg ikke vet om, har jeg neppe vondt av, som den eneste måten å lykkes i å slippe å måtte forholde meg til Irene Hov.

Hun skriver om meg over alt hvor hun kan komme til, og har overfor domstolen anklaget meg for å gjøre dette mot henne. Jeg vil vise hvor uriktig dette er i senere innlegg. Stort sett er Irene Hovs omtale av meg monologer. Som i den første av de to publiseringene av henleggelsesdokumentene 03.05.2014, hvor hun avslører at det ikke er meg, men henne som er problemet. Irene Hov er misunnelig på meg, og når hun får kritikk mens folk åpenbart synes jeg har noe vettugt å si, må hun ødelegge. Ikke advare, men ødelegge:

(Meddebattant), her er link til studiet som er foretatt av det Danske Sosialdepartementet – som viser at «det største pisset du noen gang har hørt» er veldokumentert forskning.
Dersom du ikke forstår hele studiet – som går over 15 år – så be heller om hjelp til det du ikke forstår, fremfor å kalle empiri for piss. Det er svært misvisende, i tillegg til at du er komplett inkonsekvent og usaklig.

Jeg gidder ikke bruke tid på å kommentere det som er skrevet her – men synes det er viktig at alle som er genuint opptatt av å skape bedre levevilkår for barn og unge – leser denne studien – og uttaler seg etterpå, hvorvidt barnevernet er til hjelp eller til skade for et barn, uten å anklage departementet for å drive hasj-propaganda eller ha «hemmelig/egen agenda» for forskningen på at bv er mer skadelig enn rusbelastede foreldre.

Ser at Kristin Bruun er med på tråden – trodde kontrollen på å ta inn medlemmer her var litt bedre enn å slippe inn farlige psykiatriske pasienter. Var ikke klar over at hun allerede hadde sluppet ut. Ta en titt på det når dere våkner jenter.

(Irene Hov, 03.05.2014, fullstendig umotivert angrep på meg fordi hun ser mitt navn i diskusjonen.)

Irene Hov publiserte henleggelsesdokumentene igjen, etter å ha uttalt «Jeg gidder ikke bruke tid på å kommentere det som er skrevet her». Vi ser at jeg som unngår henne er verdt å bruke tid på, fremfor å delta i en debatt og gjøre det bedre når man får berettiget kritikk.
Det er ikke første gang Irene Hov blir korrigert når hun – som oftest – er uetterrettelig: