Siden 2010 har Irene Hov fremsatt grove, usanne anklager på nett og overfor de menneskene hun kommer i kontakt med.
Jeg anklages mest og oftest for å ha meldt bekymring for hennes barn. Det har jeg ikke gjort, derimot opplyser hun at hun har gjort det selv ved flere anledninger. Det ser også ut til at enhver som har befatning med Irene – utenom meg – melder bekymring. (Lenke til Irene Hovs blogg med hennes egen publisering av tidligere assistents bekymring.)
Vinteren 2015 fikk Irene det for seg at jeg leder en stor konspirasjon mot henne, og at jeg skal ha brukt barnevernet som våpen og som nyttige idioter.
Jeg forfølger ikke Irene Hov, men forsøker som de fleste hun har vært borti, å få et liv uten henne.
Da jeg ble lei av forfølgelsen med usanne anklager, ba jeg barneverntjenesten i Skedsmo om en av- eller bekreftelse på at jeg har meldt bekymring for Irene Hovs barn.
Barneverntjenesten i Skedsmo avkreftet det 8. mars 2016:
«Barneverntjenesten kan bekrefte at det ikke er mottatt meldinger på disse barna fra deg.»
På ett eneste punkt støttes Irene Hovs virkelighetsfremstilling: jeg har ingen forutsetning for å uttale seg om henne som mor, og har følgelig ikke inngitt noen bekymringsmelding.
I følge Irene Hovs egen offentlige omtale oppretter barnevernet ny undersøkelsessak hvert halvår, og de støtter far til et av barna i at barnet ikke skal være så mye hos Irene om i det hele tatt. Hun har også publisert sensitive opplysninger om et av barna, hvor det fremgår at andre instanser enn barnevernet satte inn omfattende hjelpetiltak med hyppige møter og «hjemmelekser» til mor. Hvorfor i all verden skulle jeg eller andre melde om bekymring? Det er jo helt unødvendig ut fra Irene Hovs egne opplysninger om alle som melder bekymring i tillegg til barnevernets egen angivelige interesse.


Din kommentar: