Netthets

Jeg ser meg nødt til å imøtegå noen  av Irene Hovs grove usannheter om meg her, da hun avviser å la meg få korrigere de stadig nye skrønene i bloggen hun skriver om meg, på Facebook og Twitter, og hun avviser å møtes i konfliktråd for å bilegge konflikten. I dette innlegget handler det om den berømmelige rapporten fra den sakkyndige psykologen som utredet Hov i 2008.

(Hov er siden blitt dømt for sin forfølgelse av psykologen. Hun skal, ifølge sine egne skriverier, være bøtelagt enda en gang for sin forfølgelse av meg.)

Første møte 22. juli 2009

Irene Hov og jeg traff hverandre 22.07.2009, hos en felles venninne som på den tiden var assistent for Hov. Fra september samme år utviklet vi et vennskap med daglige telefonsamtaler, som varte i timevis. Stort sett var det Hov som trengte hjelp og råd til sine mange konflikter og dramatiske historier.

Etter at jeg saksøkte Hov høsten 2014 nekter hun for at vi har vært venninner, og påstår at hun avviste meg fordi hun hadde oppdaget at jeg hadde psykiske problemer, og at hun derfor ikke orket å hjelpe meg mer. Ifølge Irene Hov skal jeg ha dynget henne ned i mine saker, hun var liksom advokat og sekretær for meg.
Dette er usant. Saken er snudd på hodet.

Vi ble uvenner i november 2009 da hun skjelte meg ut, fordi hun mente jeg hadde hjulpet henne for lite. Det kan være et utslag av det psykologen hun forfølger skal ha sett: hun projiserer.

14. september 2009 ba hun meg om å se på den sakkyndige rapporten fra psykolog Jannike Willoch. Hun tok den med  til mitt hjem en uke senere. Siden har hun løyet om dette, og blant annet anklaget Willoch for å ha sendt meg rapporten.  Det kan være et utslag av det psykologen hun forfølger skal ha sett: hun har alvorlige vrangforestillinger.

Krever at jeg leser den sakkyndige rapporten (2009)

Irene Hov og jeg avtalte at hun skulle komme til meg ved 16-tiden 22.09.2009, for at jeg skulle se på rapporten. Først ved 23-tiden dukket hun opp, med to bæreposer fulle av dokumenter i barneverns- og barnefordelingssakene sine.

Jeg ble oppgitt. Mente hun virkelig at jeg skulle se på alt dette – omkring midnatt?
Jeg opplevde henne som insisterende og pågående, og følte meg presset til å lese rapporten. Møtet var etter hennes ønske.

Ofte er slike rapporter ensidig synsing med påstander som kan tolkes som en slags diagnoser fra den sakkyndiges side. Etter min oppfatning var denne grundig. Det var gjort omfattende bruk av komparenter, og de var sitert også der de gikk mot den sakkyndige.
(Deres uttalelser ble bekreftet og utdypet  i senere dom, som Hov har publisert på nett både i utdrag, og i sin helhet.)

Leste bare halve rapporten

Jeg leste omtrent halve, og valgte så å legge den bort. Det var åpenbart at Irene Hov ikke forsto innholdet. Det var ubehagelig lesning, om hva en (ste-)forelder kan si til barn. Ferdig snakket om rapportens innhold.

Situasjonen ble pinlig, jeg håpet at hun skulle ta et hint og reise hjem. Det gjorde hun ikke.

Først ved to-tiden om morgenen forlot Irene Hov mitt hjem. Hun tok med seg rapporten og samtlige av de andre dokumentene. De øvrige dokumentene begynte hun allikevel å sende meg i epost, uten å spørre om jeg ønsket eller ville se dem, etter møtet.

Halvannet år senere publiserte Irene Hov usannhetene om at psykolog Jannike Willoch hadde vist meg rapporten, og at jeg uriktig hevdet å ha lest rapporten:

I 2018 publiserte Irene Hov disse påstandene:

«Willoch har omskrevet historien og bildet mine barn hadde av sin mamma. Hun har useriøst slarvet med stalkere og nettroll og Kristin Bruun som har stått for spredning av innholdet i rapporten. og domstolenes som har omfavnet Willochrapporten hr livet for oss vært en endeløs kamp mot arroganse, trakassering og maktmisbruk.

Jannike Willoch tok fra meg 5 åringen min i 2008, sørget for at begge barna på 5 og 12 år aldri fikk vokse opp som søsken, selv om vi bodde noen minutters gange fra hverandre. I stedet fikk de ødeleggende konflikt og bråk med en far som var gitt all makt av barnevernet.

Jannike Willoch henrettet morsrollen min, oppveksten til barna mine, familielivet mitt, storesøster og datter til min mor. Hun har dømt mine barn til et liv der de må skamme seg over den mammaen som Jannike Willoch, (eks-mann) og Kristin Bruun har beskrevet meg som.

Det er så stygt, så nedrig og så grusomt gjort, ikke bare mot meg, men mot barn og gamle mennesker. Mange mennesker.

Jeg har bedt Skedsmo kommune fjerne rapporten, men de sier nei. Jeg får ikke fjernet en sakkyndig rapport fra en beviselig bedragersk og kunnskapsløs psykolog i offentlig arkiver.

Jeg får nei.

Fylkesmannen svarer ikke lenger på klage fra meg engang. Ikke engang usaklige svar gidder de sende lenger.»

(Irene Hov om sakkyndige rapporter, under tittelen «Familiehenrettelse» 06.06.2018)

Hov truer psykologen (2012)

I januar 2012 kontaktet Irene Hov psykologen i epost, og  vedla dokumenter som omhandlet mitt privatliv. Hov anklaget psykologen for å ha sendt meg rapporten. Hun avsluttet med trusler om å ødelegge psykologens karriere, hvis psykologen ikke omgjorde sin vurdering av Irene Hov – på bakgrunn av dokumentene om meg.

Jeg var på denne tiden stort sett lykkelig uvitende om Hov, som jeg for lengst hadde glemt. Det falt meg ikke inn at hun fortsatt tenkte på meg. På dette tidspunktet visste jeg ikke at Irene Hov hadde inngitt en rekke anmeldelser av meg, for alt fra tyveri av kjæresten hun ikke hadde via en nettdatingside, til å ha hatt noe med samlivsbruddet som fant sted to eller tre år før jeg ble kjent med henne, og at eks-mannen skulle ha kastet et skifteoppgjør.
Alle anmeldelsene var sendt direkte til daværende leder for retts- og påtaleenheten i Follo politidistrikt personlig, som hun tryglet og ba om å ilegge meg besøksforbud mot henne.

Da psykologen avviste de absurde påstandene til Hov, kontaktet Hov meg med et utdrag av psykologens svar. Jeg skjønte ikke noe, og kontaktet derfor psykologen for å forhøre meg om hva dette var. Jeg var fortsatt ukjent med innholdet i anmeldelsene av meg, men så på Irene Hovs Facebook-side at hun brukte mye tid og plass på å omtale meg.

Jeg sendte Irenes mail direkte til politiet, som ikke svarte. Derfor svarte jeg henne selv etter en uke:

«Hei Irene.

Din krig mot Jannike Willoch, meg eller andre er meg revnende likegyldig. Det fremgår av din vegg på Facebook at du er alvorlig syk, og at det ikke er noe i veien med deg fysisk. Jeg synes synd på deg, derfor gidder jeg å svare deg nå.

Feil:  23. januar skrev du:

«Kristin Biesse Bingo Bruun hevder å ha lest rapporten som Jannike Willoch har konstruert. Hun har ikke fått den av meg……? Hallo Jannike…??!!»

Fakta: Rapporten fra Jannike Willoch tok du med på besøk i mitt hjem den 21. eller 22. september 2009.

23. september siterte jeg fra den på Facebookveggen min, etter at du hadde nevnt noe du reagerte på. Jeg syntes det var morsomt, for akkurat dette var etter min mening ganske usaklig. Dine kommentarer til tråden er forsvunnet. (Har du slettet dem for å kunne lyve om dette i ettertid?)

«I løpet av denne utredningen er det blitt tydelig at (…) har en (…)»

(Mitt svar, 06.02.2012.)

Det viste seg senere at Irene Hov kontaktet psykologen, og innrømmet at psykologen og jeg snakket sant. Hun beklaget selvsagt ikke at hun har løyet om og til psykologen om det angivelige samarbeidet med meg:

Jeg hadde med meg rapporten den 23.09.09 og hun brukte under 5 minutter på å bla igjennom den, komplett uinteressert.

(Irene Hov til psykologen hun anklaget for å vise meg rapporten, 06.02.2012)

I retten 16. november 2015 overrasket Irene ved å gjenta den fornærmede klagen på at jeg kun hadde brukt fem minutter på rapporten, og var uinteressert i den.

Det sier litt om Hovs logikk, når hun samtidig klager på at jeg og psykologen og politiet og barnevernet og eksene og advokatene og eks-assistentene og kommunen og Tjenestekontoret og Uloba er like opptatt av rapporten som Hov selv, og derfor tror vi deler den mellom oss og publiserer den på nett.

Det er Irene Hov som selv publiserer sitater fra psykologens gode rapport fra 2008, og som så anklager oss andre for å gjøre det. Det er den totale galskap.

En grundig rapport

06.06.2018 må det har rablet for Irene Hov, som publiserte deler av rapporten hun frykter. Hun publiserte at psykiater Roar Falkum er helt enig i psykologens observasjoner:
Barnslige reaksjoner, splitting, projeksjon, raseri, heftig temperament, sloss med barna sine, hentes av politiet og legges i håndjern, sette på glattcelle etter utvidet blodprøve, barnevernet henter barna gjentatte ganger, med mer.

Hov har senere publisert tidligere psykologvurderinger, som skal være gjort i forbindelse med jobb. De bekrefter det samme som psykolog Willoch har påpekt: hun manipulerer, får andre til å løpe sine ærend, er uten empati, omsorg og innsikt i andres følelser. Ifølge disse rapportene er hun rask til å kritisere andre, og hun legger ikke fingrene imellom når hun gjør det.
Hun går gjerne til krig, og skal vinne alle kamper, selv om det betyr at hun vil tape den store krigen.

Her er fra en av hennes publiseringer, mine kommentarer i rødt.

Andre som skal ha delt rapporten

I september 2015 hengte hun ut sin tidligere gode venn, advokat Ole-Andreas Thrana, fordi han skulle ha delt eller truet med å dele Willochs sakkyndige vurdering av Irene Hov.

I samme tråd anklaget Irene Hov psykolog Jannike Willoch for å ha delt rapporten med politiet på Romerike. Det er bare å se på anklagene igjen, så ser man hvor langt ute Irene Hov er.

Kontrollspørsmål: hvorfor «forfølges» Irene Hov?

Irene Hov har åpenbart aldri kontrollsjekket sine egne antakelser med spørsmål om hvorfor noen skulle gjøre seg så mye umake for hennes skyld.

Irene Hov er tross alt bare en i en ganske lang rekke klienter/pasienter/mistenkte/eks-partnere/eks-venner for dem hun anklager. Man må ha et grandiost selvbilde for å tro på slike forestillinger som Irene Hov: at alle samarbeider  om å forfølge henne – stort sett under ledelse av meg.

(Jeg har  ingen  tilknytning til Irene Hov, utover det hun daglig koker sammen i sin egen forestillingsverden. Der er jeg til gjengjeld sentral. Hun snakker visstnok om meg når hun går på dating med nye menn hun har truffet på nettet, for å nevne noe. Ifølge den angivelig stjålne kjæresten er hun besatt av meg: han sa hun tenker på meg, sammenligner seg med meg og snakker om meg hele tiden.  Det er ubehagelig å tenke på. I likhet med de fleste andre som har valgt Irene Hov bort, så ønsker jeg meg bare et liv uten henne.)

Det er irrasjonelt at Hov tror den ene rapporten har slik betydning, for hun raser stadig over nye sakkyndige som vurderer henne som uskikket som mor. Noen av disse skal være blitt forledet av far, andre av barnevernet, noen til og med av meg, og selvsagt er alle blitt lurt av rapporten til Willoch. Alle tar feil, Irene Hov har rett alene, og så må vi bøye virkeligheten for å passe hennes absurde narrativer.

Jeg er altså ikke part i Irene Hovs triste liv – om vi ser bort fra hennes forestillinger. Der har jeg åpenbart hovedrollen, sammen med rapporten.

Hva betyr det at rapporten ikke finnes i politiets dokumenter?

I 2009 spurte Irene Hov meg om hva jeg trodde det betydde at advokaten hennes ikke hadde funnet rapporten fra Willoch i politiets dokumenter. Jeg tror fortsatt det betyr at politiet ikke har fått rapporten, og at det bare bekrefter både psykiater Roar Falkum og psykolog Jannike Willochs oppfatning av at Irene Hov har til dels alvorlige vrangforestillinger.

Se nedenstående faksimile fra 19. oktober 2009, hvor hun spør meg – som et barn – om hva jeg tror det betyr når advokaten skriver at hun ikke har funnet rapporten i politiets dokumenter:

– Advokaten bekrefter også at willochs rapport ikke var å finne i dokumenter fra politiet ang saken……? Hva tror du om det?

(Irene Hov til meg 19.10.2009)

Sannheten om domstolens bruk av rapporten

Irene Hov påstår at alle som har sett rapporten fra Jannike Willoch, mener hun burde ha mistet det Irene Hov kaller «lisensen».

Jeg har altså lest rapporten. Irene Hovs påstander om denne har ingen rot i virkeligheten. Irene Hovs påstander om domstolenes bruk av denne, har heller ingen rot i virkeligheten.

Hun publiserte selv en samværsdom fra 2008, i juni 2018. Av denne fremgår det at domstolen gjorde sine egne, selvstendige vurderinger av løgnene hun fremsatte blant annet om eks-mannens eks-samboer, som avviste de absurde påstandene om at eks-mannen skulle ha vært voldelig.

Irene Hov påstår at

• Rapporten skal være basert på avskrift av barnevernets dokumenter
  USANT
  Rapporten er primært basert på komparentopplysninger og mange samtaler med og mailer fra særlig Irene Hov selv.
• Psykisk ustabil: ifølge Irene Hov er alle som har undersøkt eller hatt omgang med henne enige om at hun er psykisk ustabil. Spekulasjon om årsak har variert, avhengig av faglig eller personlig ståsted.
• Psykiater Roar Falkum undersøkte Irene Hov i 2009. Han mente at psykolog Willoch burde miste «lisensen» sin.
  USANT
  Falkum var helt enig med Willoch, bortsett fra at han trakk noen uriktige slutninger, siden han ikke fikk saksinnsyn, og derfor måtte basere sin vurdering på fem samtaler med Irene Hov uten komparenter, og uten dokumentasjon.

Andre om Irene Hov

Bare i år (2016) har Irene Hov lagt seg ut med Bergen tidende, ABC Nyheter, Mannsforum, Facebook-gruppen «Spør en barnevernpedagog», samt to tidligere prosessfullmektiger med flere. Hun har også lagt seg ut med trenerne og de andre foreldrene på fotballaget til et av barna, og raser over at ingen tar hennes anklager mot en trener og hele lagledelsen og foreldregruppen og Norges fotballmiljø alvorlig.

Personlig mener jeg fortsatt at psykologens rapport fra 2008 er god.